OSLO MALERKLUBB`S «Historie»

Fra Schous plass til Pilestredet 30b og Pres. Harbitz gate 23 C.
V/ Ingrid Welhaven, skrevet i 2016 i anledning OMK 70 år

OMK har ingen skriftlige kilder fra den første tiden. Vi vet at klubben startet i 1946, men hvordan og hvem som tok initiativet er i dag helt ukjent.  Odd Johnsen var formann, da jeg ble medlem i 1963. Han malte abstrakte bilder og hadde også kommet inn på Høstutstillingen. Odd styrte klubben ganske suverent sammen med Tore Ruvik og Oddven. 

Klubben holdt til i 2nen etasje på biblioteket på Schous plass. Vi disponerte en kveld i uken, først fredag, men så ble lørdag fridag, og dagen ble flyttet til torsdag.  Salen var ganske stor med scene og stoler. Vi disponerte også et skap for bøker til utlån, et staffeli og litt annet. Møtene varierte med korrigering og arbeidskvelder annen hver gang. En gang i måneden hadde vi også «familiekveld» med medbragte smørbrød, og hvor vi kunne ta med et familiemedlem eller venn til møtet. Som belønning for god innsats fikk også et av medlemmene en liten utstillingsplass for sine bilder den kvelden.

Korrigeringskveldene var riktig spennende. Kunstnerne sparte ikke på kruttet, og heller ikke med-lemmene som  fulgte forestillingen med argusøyne. Det føk ofte opp til heftige diskusjoner, og man sovnet ikke av kjedsommelighet. Av og til kunne det gå vel langt, og noen følte seg såret og kom ikke med bildene sine på en stund. Men det varte aldri lenge!

Arbeidskveldene var derimot svært fredelige. Og nybegynnerne fikk mye hjelp av sine mer avanserte malere. Det ble sjelden innleid kunstnere til disse kveldene. Og den fredelige malingen sveiset medlemmene sosialt sammen på en hyggelig måte.

Annerledes var det med valg av nytt styre. Da kunne det gå heftig for seg. Det var alltid minst to kandidater på valg til formann, viseformann etc.  Her var valget reelt med diskusjoner og valglapper.  Det hendte også at den ikke valgte formann, følte seg skviset ut av klubben.

Det første året i malerklubben ble jeg valgt som kasserer. Kontingenten den gang var kr. 60.- (tilsvarer kr 655,- i 2015, ref. konsumprisindeksen). Og det skulle innkreves kr. 15.oo hvert kvartal.  Det var mange penger den gangen, men vi hadde gode betingelser. Lokalene holdt Oslo Kommune, men kunstnerne måtte vi betale selv.

For å få fart på innkrevingen av kontingent møtte jeg opp en halv time før møtet, så medlemmene skulle få tid til å betale.  Styret så det som viktig for å bedre kommunikasjonen mellom medlemmene. 

Ved juletider fikk vi disponere lokalene til en maleriutstilling. Alle fikk med et bilde, men styret juryerte utstillingen, og alle fikk hederlig omtale. 

For at klubben skulle få «evig liv» ble en del av medlemmene tatt opp i et ridderskap. Opptaket skjedde etter gode gamle prosedyrer med ridderslag, deviser og ikke minst hatter og utstyr.

Navnet var Ridder av «Den Gyldne Palett». Skulle styret svikte, skulle ridderskapet overta og redde klubben.  Ridderskapet tok seg selv alvorlig og kom stadig sammen for å diskutere klubben og trekke opp nye retningslinjer.

Men så i begynnelsen av 1970 pusset kommunen opp lokalene på Schous plass, og arbeidskveldene med alt det fører med seg av maling, terpentin, kanskje litt søling her og der, ble kort sagt forbudt. 
Nå var gode råd dyre, og kapital hadde vi absolutt ikke. Men så fikk Elisabeth Aagesen nyss om et lokale i Pilestredet 30b, som kommunen disponerte og sto ledig. Hvordan det gikk til, vet jeg ikke. Men vi flyttet inn i det som var en leilighet uten bad og do. Med litt nedriving, maling og andre former for pynting ble det et «kunstnerlokale» som vi trivdes i.

Fra en møtekveld i uken hadde vi plutselig hele året til disposisjon. Hva skulle vi fylle det med?

På den tiden falt den kommunale støtten til friundervisningen bort.  Men vi fikk gratis lokaler mot å betale strømavgiftene.  Likeledes fikk vi også et årlig bidrag til drift av klubben.

Nå ble det satt i gang med aktmaling hver fredag, og krokitegning annen hver torsdag.  Meningen var at utenom de fastsatte kveldene skulle medlemmene komme sammen i grupper for å male, men uten et fast arrangement falt det bort. Vi fikk også til en årlig fellesutstilling hvor utenbys malerklubber ble invitert til åpningen, og vi til dem. Særlig Bærum, Asker og Drammen ble aktuelle. Tidligere hadde det vært malerklubben på Schous bryggeri som viste oss sin utstilling. De bød på gode smørbrød og et supergodt øl! Det var svært populært.

Det aller første malerkurset ble arrangert av meg med Cato Bødtker som modell og Jan Radelgruber som lærer. Senere skulle rollene byttes om med Cato Bødtker som kursarrangør i Oslo Malerklubb. Han gjorde en formidabel innsats, og klubben økte fra 100 til 200 medlemmer i den tiden. Siden har det vært status med noe over og noe under.

Lokalene viste seg å være for små til utstillingene våre. Vi fikk leie lokalene i Oslo Rådhus på sjøsiden ganske gratis!  Den gang hadde vi et program om å male Akerselven. Ordfører Albert Nordengen kom og åpnet utstillingen for oss, og som takk fikk vår formann overrakt Albert Nordengens sang om Akerselven.

Vi ble kastet ut igjen! Tilbake til Schous plass var uaktuelt.  Peter Schilling ble redningsmannen. Han visste om et prosjekt i President Harbitzgate 23 C. Dette var i 1985!  På vårparten var de nødvendige formalia med kontrakt, bevaring av bygget etc. i orden. Så kunne oppussingen starte. Det ble ordnet med et oppussingstilskudd fra myndighetene på kr. 40.000.—

Og med en formidabel dugnadsinnsats fra medlemmene sto lokalene ferdig til bruk om høsten 1985.

Sakte men sikkert har klubben bygget seg opp til det den er i dag, og med en så lang fartstid har den vist sin eksistens og livskraft.